Rekker av tanker

Utålmodige
I kø

Dytter

Sniker

Forbi tankene foran

ut av munnen

Hulter til bulter.

Eier ikke folkeskikk
Hører ikke på hva jeg sier


Reduseres til Vrøvl.

Til pass for dere.

Ventetid.Det føles litt sånn noen ganger, som om noen sitter der i et kontrolltårn og setter livet på vent. Så sitter du der med pauseknappen ufrivillig trykt inn, og ser på alle livene som suser forbi på skinner, og du venter og venter. Fordi ditt tog ikke lenger er i rute, eller satt på midlertidig stopp, mens andres tog farer forbi så raskt at man ikke riktig rekker å se ansiktene deres, man bare vet at de sitter der inne i vognene, med livene sine, og er i rute, tilfredse og på vei, og snart ute av syne.

Jeg er helt ute av rute. Jeg har ingen endeholdeplass. Ingen perrong å hoppe av på. Bare en visshet om at jeg er på vei et sted. Jeg bare vet ikke helt hvor enda.

Stillheten. Stillheten når man venter, når man sitter på rekke og rad, venter på at banen skal gå, du skal gå ombord, gå av, gå videre, ankomme. Ikke sitte for nær, ikke komme borti, ikke se, ikke avsløre at man ser på avisen, på boken, eller beveger foten i takt med musikken som klemmer seg ut mellom øret og hodetelefonene til sidemannen, muligens finner de det like ubehagelig som deg der de sitter og forgjeves prøve skjule coveret på romanen om hun som møtte han, hun som ble forelsket i han og dermed bedratt og forlatt, ja, i tilfeldig rekkefølge selvsagt. Som forgjeves prøver skjule basslinja på den sangen, den sangen som egentlig er forbeholdt jenter av typen som sitter litt lenger bort på benken, den plata som fikk en toer i vg, ved å skru ned lyden så lavt det lar seg gjøre, uten at man mister ekstasen av å høre musikk som kiler, som rører ved, som er så beskrivende for det som føles, det som beveger seg innerst, innerst inne i sjela, din sjel, sjelen du aller helst vil skjule for de som sitter så tett intil deg og venter på at livet skal gå videre, i rute, uten å røre ved deg.

Jeg vet ikke hva som gjør meg mest deprimert. Å desperat holde tilbake alle tegn til gjenkjennelse ovenfor de andre menneskene rundt meg, eller å desperat unngå å bli gjenkjent, sett og vurdert.

Og.

De flakkende blikkene, de pinlige optiske pausene idet banen kjører inn under jorda og utenfor rekkevidde av andre ting å feste blikket til, andre ting enn andre øyne, andre fjes, andre liv. Akkurat som om man ikke vil vedkjenne seg at det sitter andre i samme vogn, på samme sete, rett over deg. Panisk jakt etter noe å gripe fatt i med øynene, så ingen skal misforstå, ikke skal tro at du er mindre påtatt opptatt med å nitidig studere detaljene på landskapet som suser forbi i en slik fart at man egentlig ikke rekker studere noe som helst. Og når tunellen kommer. Når mørket sluker vogna og alle menneskene i den, begynner blikkene å flakke for å finne det trygge punktet hvor du ikke ser på noen, ser på refleksjonen av noen, eller på hender, sko, ikke se, for all del. Ikke se. Være opptatt.

Gå av, gå fortest mulig gjennom de ventende mengdene av kamuflerte sjeler, som skal på der du gikk av, for å haste videre til neste post, til neste sjekkpunkt, til neste gesjeftigelse, for å få følelsen av å gjøre noe betydningsfullt. For er du ikke i bevegelse, er du ikke i rute, er du ikke av betydning.

Hektisk. Hastig. Hurtig. Hesblesende. Havari.

Da hun begynte gråte, ville det ikke stoppe. Hun gråt konstant, hele tiden, som en lekk kran, et sprukket rør, et hysterisk kolikkbarn. Hun gråt over sokken med hull, over isen som hadde lagt seg på trappeavsatsen, over lebestiften som viste seg å være oransje istedenfor forførisk rødt, over mislykkede utstillinger i butikkvinduer, over menneskeheten, matlaging, medgang og motgang på alle tenkelige plan, alle veldedighet-på-autogiro hun måtte kansellere i nettbanken hver måned.

Helvetes livet, helvetes verden, helvetes hullete sokker og helvetes trange, formløse og avskyelige jobbuniform. Helvetes mangel på selvdisiplin, påfølgende bilringer, skrukker og helvetes kvinnelige former.

Hun gråt over sløseri av glansår, sorgløshet og libido. Over rynkene i panna, studielånet og dårlig selvtillit, over mangler på femininitet, moderlig varme, kvinnelig intuisjon og eleganse.

Jævlig til uflaks. Jævlig til gnål.

Jævlig til mas for å ikke være 30 engang.

Rasende på livet, rasende på alt, alle og annet som hadde med noe av det forenevnte å gjøre, armerte hun seg hver dag til tennene med lett rødme, servicesmil, nyvasket hår og trillende latter. Bare for å virkelig gi dem inn. Alle mann.

You go get'em, girlfriend.